AdresseforandringBli MedlemBydelenHjem
 Nordstrand Vel
Styret / Adresser
Møtekalender
Lover
Nordstrandhuset
Arrangementer
Årsmøte
17. Mai
St. Hans
Julegrantenning
Miljøprisen
Benker
Nordstrandboken
Smånytt
ÅRs-beretning/referater
Byantikvarens gule liste
"Myke veier"
Grønne lunger
Fellesutvalget
Lenker
Medlemsfordeler



 

2018

Dagens tale ved Thorleif Waaler finner du her!

2017

Her finner du talen for dagen - av Erling Olav Lyngtveit, holdt på Agnes Thorsens plass.

17.mai 2013

Her finner du årets 17.-mai-tale

 

17. mai 2012

Årets 17.-mai-tale kan du finne her.

17.mai 2010

17.mai 2010- talen til Vidar Sandem

 

”Ja, vi elsker dette landet”, står det i fedrelandssangen.

Og det gjør vi, veldig tydelig, hver 17. Mai.

Vi pynter oss, og vi gir høylydt uttrykk for vår kjærlighet til landet, og til hverandre. Det er fint. Det er vakkert, og det er ærlig.

Er vi like flinke til å vise at vi er glade i landet vårt og fellesskapet resten av året?

Passer vi på å holde kjærligheten ved like?

I et kjærlighetsforhold er det ikke nok å vise det på bryllupsdagen, det viktigste er å vise det i hverdagene, det er hverdagene livet består av.

Bruker vi tiden konstruktivt til beste for oss alle, gjennom kollektiv deltagelse, for å gjøre livene våre, og andres, enda litt bedre enn det de er?

Å være en del av et samfunn, er på mange måter som å delta i en dugnad.

Vi har ansvar for å gjøre helheten bedre, sammen med andre.

Vi må gjøre det vi kan for at fellesskapet blir godt for oss alle.

Vi er ikke velkomne på pølsefesten etter dugnaden, hvis vi ikke har deltatt.

Det finnes ingen muligheter til sutring hvis en ikke har prøvd å påvirke fellesskapet aktivt. Vi har fått alle mulighetene. Det er bare å ta dem i bruk. Og det gjør vi best med omfavnelse. Det ødelegger vi mest effektivt med frastøting og mangel på forståelse.

Vi lever i et fantastisk land, kanskje den beste plassen på vår lille klode. Vi er blitt trukket ut til å være den privilegerte klasse, både sosialt, politisk og økonomisk.

Setter vi nok pris på det?

Eller tar vi det som en selvfølge?

Synes vi rett og slett at den promillen av jordas befolkning vi er, skal ha det uforståelig mye bedre enn alle andre?

At sånn bør det være. Det er rettferdig. ”Fordi vi fortjener det!”

Vi er så heldige å leve i et demokrati.

Det er blant annet det vi feirer i dag.

Tar vi vare på denne friheten, dette privilegiet i en verden hvor dette ikke er en selvfølge ?

Eller bare pynter vi oss med det?

Ved siste kommunevalg var det bare halvparten av oss som stemte? Demokratiet har da for mange blitt noe vi har, som vi ikke behøver å kjempe for å beholde. Det er ikke en god måte å vise kjærlighet til fedrelandet på. Det er ikke en god måte å si at vi bryr oss om det på. Det vi kaller demokrati er blitt en selvfølge, noe vi smykker oss med. Det er blitt et ord uten innhold. Det er blitt noe en har, noe en ikke behøver å gjøre noe som helst for å beholde.

Skal en fest som i dag gi oss innhold, må vi vite at vi deltar i utformingen av den hverdagen vi lever i. Vi må bygge videre på det mennesker foran oss har kjempet for, formet og drømt om. De har gitt oss et byggverk som er sterkt, innholdsrikt og gjennomtenkt. Noen har ofret mye for å gi oss denne arven.

Vår oppgave er å arbeide videre med det som er gitt oss i gave, gjøre byggverket enda sterkere, innholdet enda mer fargerikt.

Og vi må delta i det arbeidet, alle sammen.

Og det viktigste vi kan gjøre er å se hverandre,

Respektere hverandre,

Ta vare på hverandre.

Gjør vi det blir feiringer som i dag fortjente, vesentlige og gode.

Vi vet vi er med å forme en hverdag.

Vi er med på å videreutvikle et forhold.

Vi kan si med innhold: ”Ja, vi elsker – dette landet.”

I dag skal vi feire i rødt, hvitt og blått. Rød betyr energi, kraft og livsvilje. Blått sannhet og kommunikasjon. Hvitt renhet og fred.

Og da kan vi sette sammen vårt eget motto for 17. mai.

Med kraft skal vi kommunisere fred og toleranse.

Gratulerer med dagen.   

17 Mai 2009

Talen som ble holdt av Geir Ellingsrud

 

 Kjære alle sammen!

 Først av alt gratulerer med dagen.

 Vi feirer i dag 17. mai for ethundreogfemognittiene gang! Eller for å være presis, feiringen av 17. mai tok ikke til før en del år etter 1814. Det var stor motstand fra Kong Carl Johan som ikke ville tillate at grunnlovsdagen ble markert. Han ville heller at vår nasjonaldag skulle være den 4. november. Det var nemlig den dagen da unionen med Sverige var et faktum, og ønsket om å feire 17. mai var jo selvsagt en selvstendighetsmarkering. Kongens motstand kulminerte med det såkalte Torvslaget som fant sted i 1829 - for nøyaktig 180 år siden. Soldater med geværkolber og kavaleri med sabler ble sendt mot folkemengden som fredelig hadde samlet seg på Stortorvet, og slo løs på dem - kavaleriet riktignok bare med flatsiden av sablene. Det var en svært brutal reaksjon, som kongen tapte på, og i realiteten måtte han gi opp motstanden mot nasjonaldagen, selv om dagen først kunne feires fritt etter at Carl Johan døde og Oscar I overtok tronen.

Så selv om grunnloven vår var vedtatt, var altså ikke 17. mai–feiring noen selvfølge. Vi har måttet slåss for den. Den andre perioden i vår historie da det rådet et totalforbud mot 17. mai-feiring, og overtredelse ble brutalt straffet, var under annen verdenskrig da Norge var okkupert. Det ligger en enorm symbolkraft i vår nasjonaldag, og den har kommet vesentlig styrket ut av periodene med motgang.

Mye av 17. mai-symbolikken er naturligvis knyttet til vår selvstendighet og uavhengighet som nasjon, men de verdiene som ligger under utviklingen av vår kultur og vårt samfunn er i dagens Norge en vel så viktig del av innholdet i feiringen.

I dagens Norge er vi så heldige å leve i et av verdens fredelige hjørner, så vår selvstendighet blir neppe utfordret i dramatiske, krigerske begivenheter som vi tidligere har måtte gjennomleve, men våre verdier er hele tiden under utvikling, og til tider blir de utfordret. Folkesuvereniteten er en av pilarene i grunnloven, allikevel skulle grunnloven bli nesten hundre år gammel før kvinnene fikk allmenn stemmerett. Det skjedde i 1913, men fire år før, i 1909, altså for nøyaktig hundre år siden, fikk kvinnene fra borgerskapet og middelklassen, som det het, stemmerett. Bare det illustrer hvordan forståelsen av begrepet demokrati har utviklet seg.

En bærebjelke som grunnloven bygger på, er de sentrale menneskerettighetene, som rettssikkerhet, ytrings- og talefrihet, og religionsfrihet og organisasjonsfrihet. Disse universelle rettighetene, som vi ganske ofte tar for gitt, utfordres stadig. Det er mange land i verden der menneskerettighetene ikke står særlig høyt i kurs. Der de brytes daglig på de mest grufulle måter.

En dag som denne, når vi feirer Norges snart 200 års suksess som en moderne nasjon med et styresett fundert på folkesuverenitet og menneskerettigheter, skal vi ikke glemme alle dem som befinner seg i krigssoner, som lever under totalitære regimer eller som på andre måter rammes av manglende respekt for menneskerettighetene. Det er vår plikt systematisk å arbeide for at menneskerettighetenes kår bedres. Det gjelder ute - men også her hjemme. For vi har ikke alltid feid gullende rent for egen dør.

Allerede en av 17. mai-feiringens fedre, Henrik Wergeland, hadde et vidt perspektiv. Han sloss ikke bare for norsk selvstendighet og folkeopplysning, men også for underkuede nasjoner i Europa og resten av verden. Hans Europa var det frihetlige Europa, og ikke det mørke, reaksjonære Europa som fulgte etter Napoleonskrigene, sier Wergeland-biograf Odd Arvid Storsveen.

Mens vi snakker om en vid horisont, kan vi reflektere over at 17. mai faktisk er en dato i alle andre land også. Og jeg har lyst til å nevne at dagen er en merkedag i USA for kampen mot diskriminering - og for arbeidet for likhet og likeverd. Den 17. mai i 1954 forbød høyesterett i USA raseskille i skolene. Vi deler også fødselsdagen med et av verdens minste land. Den lille øystaten Nauru i Stillehavet med ca 13 000 innbyggere fikk sin grunnlov den 17. mai i 1964. En gratulasjon til dem!

Vi opplever at ytringsfriheten stadig ufordres. Ytringsfrihetens fremste begrunnelse er individets frie meningsdannelse. Fordi mennesker er rasjonelle, tenkende vesener er det gjennom en åpen meningsutveksling at samfunnet og den enkelte blir best mulig opplyst. Ytringer man er uenige i skal møtes med motargumenter, ikke med forbud eller maktbruk. Ytringsfriheten er en av de beste garantister for at et samfunn fungerer demokratisk, at menneskerettighetene holdes i hevd, og den er en avgjørende feedbackmekanisme for at samfunnsutviklingen skal gå i riktig retning. Det må være mulig å slå ned på overgrep, og offentlig ta til motmæle mot uheldige sider ved samfunnet. Om det ikke går an å forsvare en sak i et offentlig ordskifte, er den kanskje ikke så mye verdt.

Den første offentlige 17. mai-tale ble holdt av Henrik Wergeland i 1833 ved Kroghstøtten. Mange ble spurt før ham, men alle svarte nei. Når de ikke våget, var det av redsel for Kong Carl Johans reaksjon. De ville nødig provosere kongen og var engstelige for sin karriere. Wergeland brukte sin ytringsfrihet og holdt en tale som senere ofte ble sitert. Det gavnet muligens ikke hans karriere, men det gavnet nasjonen Norge.

De strømningene i datiden som lå under når grunnloven ble utformet på Eidsvold, var del av opplysningstidens tankegods. Allerede betegnelsen ”opplysningstiden” forteller oss at kunnskap og rasjonalitet lå bak. Og dette var også stikkord i de følgende årene da nasjonen Norge ble bygget. Det var en formidabel oppgave. Man skulle forme den nye nasjonen politisk og kulturelt, og alle de strukturer som et samfunn består av skulle på plass. Vi skulle ha et politisk system, lovverk og rettsvesen, et pengevesen, et forsvar også videre. Ikke minst trengte vi et utdannelsessystem. All den kompetansen som krevdes måtte utvikles her hjemme, og i den retning var opprettelsen av et universitet avgjørende. Det kongelig Fredriks Universitet, som Universitetet i Oslo het på den tiden, ble motvillig opprettet av Fredrik den 6. i 1811, mens vi fortsatt var del av Danmark-Norge, og institusjonen spilte en stor rolle i nasjonsbyggingen utover attenhundretallet i kjølvannet av 1814.

I dag som den gang er kunnskap og rasjonalitet viktig når vi skal møte utfordringene vi står overfor - både i vårt eget samfunn og ute i den store verden. Det gjelder ikke bare naturvitenskap og teknologi, som selvsagt er blant drivkreftene i vår økonomiske utvikling.  Men humanoria og samfunnsvitenskap i bred forstand, spiller en avgjørende rolle når vi skal forstå samfunnet og ikke minst når vi skal finne ut hvordan vi skal gå frem for å utvikle verden til et bedre sted å være.

Henrik Wergeland var hele sitt korte liv opptatt av folkeopplysning, en utrettelig folkelærer med store vyer, og en varmhjertet omsorgsarbeider. Han var også nært knyttet til universitetet - blant annet som en av de første universitetsbibliotekarer.

Det sies at mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves, men man skal kanskje ha et mer optimistisk syn. Fornuften har en tendens til å seire, selv om det noen ganger kan virke som det tar uendelig lang tid.

Jeg nevnte den spe begynnelsen på 17. mai-feiringen. Og det skulle 40 år fra Torvslaget til vi fikk det første barnetoget.  Det var skolebestyrer Peter Qvam som i 1869 hadde ideen til et barnetog, og han laget en parade med barn fra sin skole. Året etter grep Bjørnstjerne Bjørnson ideen, og arrangerte det første store barnetoget.  Det bestod av 1200 gutter. Jentene fikk først være med tyve år senere!

17. mai er en stor og symbolmettet dag.  Verdiene som symboliseres har vi ikke fått gratis - de må hegnes om, de må vedlikeholdes og ikke minst må de videreutvikles i en omskiftelig verden. 

En riktig flott 17. mai ønsker jeg dere alle!

Geir Ellingsrud

 

Nordstrand Vel, Nordstrandveien 30, 1163 Oslo • Send e-post